Virtuos og raffinert
Om musikk i bunn og grunn handler om klingende uttrykk for menneskelig livsinntrykk, så var torsdagens konsert i Hertnes kulturhus et sterkt argument for en slik påstand. Midtåsen kulturfestival går sin gang med høydepunkt etter høydepunkt, og stadig med årets Beethoven-jubileum som kunstnerisk hovedlinje. Selv med et overfladisk kjennskap til mennesket Ludwig van Beethoven kan det se ut til at han ikke levde noe lykkelig liv, og at mye av musikken hans avspeiler et livsløp med mange kamper – både indre og ytre sett. Det var også et motsvarende bilde kveldens utøvere, fiolinisten Ragnhild Hemsing og pianisten Tor Espen Aspaas, tegnet av Beethoven da de introduserte musikken de skulle spille.
Iallfall må det værehevet over tvil at det for en skapende og utøvende musiker har kostet å forsone seg med en snikende hørselslidelse som endte opp med komplett døvhet. Det er heller ingen tvil om at Beethoven satte store krefter inn i denne kampen, og med tiden kom fram til en slags forsoning med sitt handicap. Eller som Tor Espen Aspaas sa «at mens Beethoven lot sitt ytre menneske gå til grunne, pleiet han desto mer sitt indre kunstner-jeg». Denne betraktningen var særlig myntet på konsertens avsluttende verk.
Altså dette først: Sonate nr. 9 (op. 47), den såkalte «Kreutzer-sonaten» for fiolin og klaver, blir ofte oppfattet som et klingende manifest for Beethovens måte til å uttrykke seg selv på. Lydbildet er så vidtfavnende som vel tenkes mulig innenfor ett og samme verk. Slik Hemsing og Aspaas tolket denne sonaten lå det nær å spørre om dette er musikk for fiolin og klaver – eller kanskje omvendt. Inntrykket av hvem som befant seg i førersetet vekslet kontinuerlig. Og likevel for et samspill! På et annet vis enn sine wienerklassiske forgjengere Haydn og Mozart utviklet Beethoven en egen dynamisk palett med utstrakt bruk av gradvis økende og avtagende styrkegrader. Det er ikke ofte å høre dette så bevisst synkront og samstemt formet som Hemsing og Aspaas presterte.
En annen fascinerende side ved denne framføringen var kontrastspillet mellom krystallklare figurasjoner og brede klangflater. Sjelden opplever man brytningene mellom to estetiske ankerfester – mellom klassisismen og en gryende romantikk – så sterke som i Beethovens «Kreutzer». Dette gir musikken et snev av kaos. Hemsing og Aspaas lot dette kaoset komme fram, uten i noe parti å miste grepet. På denne måten slapp de musikken fri, og gjorde den nettopp til et mektig manifest over et levd kunstnerliv.
Ytterligere to komposisjoner av Beethoven sto på programmet: den lyse og innsmigrende Romanzei G-dur (op. 40), og sonate nr. 8 (fra op. 30). Begge disse verkene erfarte vi som mindre blodfulle enn «Kreutzer». Toneartsforholdene lå her mer oppe i dagen. Men vakkert lød det. Også her møtte vi to virtuoser til fingerspissene, men i første rekke to følsomme musikere. Begge deler er viktig. Det siste er imidlertid viktigst.
Hemsing og Aspaas tok oss videre med på en reise inn i norsk folkemusikk. Ragnhild Hemsing er den eneste norske klassiske fiolinist som er blitt tildelt den såkalte «Beethoven-Ringen» av komponistens fødeby Bonn. Dette hederstegnet fikk hun som fremragende formidler av «bysbarnets» musikk. Hun er også dyktig utøver på hardingfele. Innimellom de klassiske stykkene spilte hun to tradisjonelle slåtter: Røtnams-Knut og Myllargutens brudemarsj. Disse ble etterfulgt av Edvard Griegs pianoslåtter over det samme tematiske materialet. Det gir perspektiver når musikk settes i et slikt relieff – ikke minst når framføringene er farget av et så åpenbart klanglig raffinement. (Svein Erik Tandberg - July 22., 2020 - Sandefjord Blad)
--------- English translation ---------
Virtuoso and refined
If music is basically about sounding expressions of human life impressions, then Thursday's concert in Hjertnes culture house was a strong argument for such a claim. Midtåsen kulturfestival goes its own way from highlight to highlight, and constantly with this year's Beethoven anniversary as the artistic main line. Even with a superficial knowledge of the man Ludwig van Beethoven, it may seem that he did not live a happy life, and that much of his music reflects a life course with many struggles - both internal and external. There was also a corresponding picture of the evening's performers, violinist Ragnhild Hemsing and pianist Tor Espen Aspaas, drawn by Beethoven when they introduced the music they were to play.
In any case, it must be beyond doubt that for a creative and performing musician it has cost to reconcile with a creeping hearing disorder that ended up with complete deafness. There is also no doubt that Beethoven put great effort into this fight, and over time came to a kind of reconciliation with his disability. Or as Tor Espen Aspaas said "that while Beethoven let his outer man perish, he cared all the more for his inner artist-self". This consideration was especially aimed at the concert's final work.
So this first: Sonata no. 9 (op. 47), the so-called "Kreutzer sonata" for violin and piano, is often perceived as a sounding manifesto for Beethoven's way of expressing himself. The soundscape is as wide-ranging as possible within one and the same work. The way Hemsing and Aspaas interpreted this sonata was close to asking if this is music for violin and piano - or perhaps vice versa. The impression of who was in the driver 's seat changed continuously. And yet for an interaction! Unlike its Viennese classical predecessors Haydn and Mozart, Beethoven developed his own dynamic palette with extensive use of gradually increasing and decreasing degrees of strength. It is not often to hear this as deliberately synchronously and unanimously shaped as Hemsing and Aspaas performed.
Another fascinating aspect of this performance was the contrast between crystal clear figurations and wide sound surfaces. Rarely do one experience the clashes between two aesthetic anchors - between classicism and a nascent romance - as strong as in Beethoven's "Kreutzer". This gives the music a touch of chaos. Hemsing and Aspaas let this chaos emerge, without losing control in any party. In this way, they released the music, and made it just a powerful manifesto over a lived artist life.
Two more compositions by Beethoven were on the program: the bright and flattering Romanze in G major (op. 40), and sonata no. 8 (from op. 30). We experienced both of these works as less bloody than "Kreutzer". The key conditions were more up here today. But it sounded beautiful. Here, too, we met two virtuosos at our fingertips, but primarily two sensitive musicians. Both are important. However, the latter is most important.
Hemsing and Aspaas took us on a journey into Norwegian folk music. Ragnhild Hemsing is the only Norwegian classical violinist who has been awarded the so-called "Beethoven Ring" by the composer's hometown Bonn. She received this prize and honour as an outstanding communicator of the "city child"'s music. She is also a skilled performer on the Hardanger fiddle. In between the classic pieces, she played two traditional tunes: Røtnams-Knut and the Wedding March of Myllarguten. These were followed by Edvard Grieg's piano tunes over the same thematic material. It gives perspectives when music is put in such a relief - not least when the performances are colored by such an obvious sonic sophistication. (Svein Erik Tandberg - July 22., 2020 - Sandefjord Blad)